Med ElliptiGO over fjellet

I august 2017 ville jeg teste ut om det var mulig å gjennomføre et turritt på sykkel med en elliptigo. Ville jeg komme helt sist i mål, ville motbakkene bli for tøffe, ville man i det hele tatt komme seg hel gjennom dette?

Rask godkjenningElliptiGO

Rittet jeg valgte var Voss-Geilo. 160 kilometer på asfalt, med rundt 2200 meter stigning. Endeløse motbakker fra Eidfjord til Dyranut. Først måtte det avklares med rittledelsen om jeg kunne bruke elliptigo i et landeveisritt. Med god hjelp av treningspartner på Lierstranda ble dette avklart raskt, og det ble grønt lys for deltakelse. Det er ingen regler som skulle tilsi at det ikke er lov å bruke en slik sykkel i organiserte sykkelritt.

Trygg i feltet

Tidlig lørdag morgen i midten av august stod jeg på Geilo og ventet på bussen til Voss. Vi skulle gjennom en del tuneller opp fra Eidsfjord, og lys på sykkelen var obligatorisk. Det måtte være lys både foran og bak på sykkelen. Og bak løste jeg det ved å feste lyset i sykkeltrøya. Jeg hadde meldt meg på i pulje tre, og det viste seg tidlig i rittet at dette var riktig pulje for meg. Jeg fant tidlig en plass i det store feltet, og lå litt bak i rekka i starten. På elliptigo står man høyt, og får en god oversikt over trafikkbildet. Det var ingen problemer med å ligge i et felt med mange andre, og det var heller ingen som var synlig irritert for at det var en «avviker» med i feltet.

Vøringsfossen

Ved Vøringsfossen på vei opp på Hardangervidda

Konsentrasjon

Elliptigo har forholdsvis små hjul (20 tommers) og er en stabil doning. Men i forhold til en landeveissykkel, så må man ha enda litt ekstra konsentrasjon når det går fort nedover. Da suste feltet forbi meg, men det var greit å ta igjen de på flatene – der er ikke forskjellen så veldig stor hvis man tråkker på litt. I de første skikkelige motbakkene etter et par mil, var jeg plutselig i front av feltet og tråkket ifra de. En etter en tok jeg igjen oppover bakkene, og det var mange humørfylte kommentarer både fra meg og fra de jeg passerte. For mange var dette deres første med en ellipsesykkel.

Tøff i starten

Det var ekstremt motiverende å suse fra landeveisracerne. Men det hadde sin pris. Det er etter cirka 80 kilometer ved Eidfjord at dette rittet virkelig starter, og motbakkene blir hensynsløst bratte og lange. En elliptigo 11 R som jeg syklet på har 11 gir, og på sitt letteste går det veldig lett, men med forholdsvis liten fremdrift. Etter å ha vært litt ekstra kjepphøy de første åtte milene ble jeg automatisk litt jekket ned opp de tøffe motbakkene, og det var lenger mellom syklistene nå.

Umulig å snike seg innpå

Da de seigeste bakkene var unnagjort, og det begynte å flate ut litt prøvde jeg å henge på noen som kom forbi meg. Med skikkelig trøkk kom jeg opp mot 45 km/t på flatene, men da er det tilnærmet full spurt. Jeg forsøkte å henge med den lille puljen på fem-seks syklister som kom forbi, men de dro litt ekstra på da de hørte jeg var der. Det er nemlig ikke så lett å snike seg innpå med en langstegsmodell, der man har skinner. De lager litt lyd, og kan vel kanskje være noe som kan irritere seg over hvis man ønsker det. Fra Dyranut og inn til Geilo går det mye nedover og på det raskeste kom jeg opp i 58 km/t – det føltes fortsatt stabilt og greit ut – og med litt stærre gir-utveksling kunne det nok ha gått enda litt fortere.

 Gjermund-maal-voss-geilo-2017

Fantastisk tur

Jeg brukte sju timer og 10 minutter på de 160 kilometerne, og var veldig fornøyd med det. De aller raskeste kom i mål på rundt fem timer – det går rett og slett en god del fortere med en landeveissykkel selvfølgelig.  Ingen uhell av noe slag underveis. Jeg stoppet på alle servicestasjonene og fikk i meg både næring og væske. I tillegg syklet jeg med drikkesekk. Det anbefales å ha to hender på styret til enhver tid, man kan rett og slett ikke spise og tråkke samtidig slik man kan på vanlig sykkel. Å sykle Voss-Geilo på en elliptigo var rett og slett utrolig gøy. Om man savner et sete underveis? Nei, det gjorde jeg ikke, det viktigste var å få variert hvordan man står underveis. I små perioder hang jeg nærmest litt over styret, mens jeg i lengre perioder hadde fokus på å stå mest mulig å rett opp og ned, og forsøke å få frem hofta. Nedover forsøkte jeg å krype seg godt sammen man kan når man står bortimot en halv meter over bakken.

 

Ingen vondter

I motsetning til å sykle såpass langt på en «vanlig» sykkel kjente jeg ingenting til vond/stiv nakke, skuldre eller rygg – hverken under rittet eller i dagene etterpå.

Når sykkelsesongen igjen starter er jeg klar for turer på elliptigo. Jeg er fortsatt ganske fersk som ellipsesyklist, og satser på å delta i flere sykkelritt i år. Det er glimrende alternativ trening for å forebygge skader. Det kreves lite justeringer – i motsetning til en sykkel, og det er stabil og trygg måte å komme seg frem på. I tillegg er denne treningsformen litt «snillere» for knærne enn vanlig sykling. 

 

Jeg har også prøvd ellipsesykling i terrenget, og vil komme tilbake med en egen artikkel om dette.

 

Av Gjermund Sørstad.

Om Gjermund Sørstad:

Mitt navn er Gjermund Sørstad. Bor på Tranby i Lier, 39 år, gift og to barn. Til daglig jobber jeg som konsulent i Drammen kommune, og er frilansjournalist/sportsansvarlig i Lierposten. Som ung var jeg ikke noe glad i kondisjonsidretter, og ekstra ille ble det da jeg som 13-åring ble satt på blodtrykksmedisiner på grunn av migrene. Det ble mye stillesitting og tv-spilling frem til jeg fikk nye medisiner som 16-åring. Da hadde jeg fått nok av å sitte inne, og begynte å løpe. Meldte meg inn i IF Sturla i Drammen som 18-åring, og fremgangen kom raskt. Konkurrerte på distanser frem til maraton frem til jeg som 25-åring debuterte i VM 100 kilometer. Samme året ble jeg nummer to i nordisk mesterskap på samme distanse. Fra 2004 – 2016 deltok jeg i 8 VM og EM på 100 kilometer, og fem VM/EM på 24 timersløp.

 

Min beste internasjonale mesterskapsplassering er 11. plass i VM i 24 timersløp i Katowice, Polen, i 2012. Da løp 247, 9 kilometer. I 2011 satte jeg norsk rekord på 6 timersløp med 85,7 kilometer på Undheim på Jæren. Samme år satte jeg norsk og nordisk rekord på 12 timersløp med 147, 9 kilometer i Ringerike ultrafestival.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s